Panikkangst, når kroppen lyver – og hvordan kognitiv terapi kan hjelpe

Fra akuttmottaket til terapitimen: En reise gjennom panikkangst

Angstens språk: Hjertet banker på feil dør 

En solrik morgen kjører jeg til en klient. Kaffen er med, og jeg er kledd for fysisk aktivitet – shorts, t-skjorte og joggesko. Dagens økt handler ikke om klassisk samtaleterapi, men om eksponeringsterapi – ute i terrenget.

Klienten, la oss kalle ham Jens, er en mann i 30-årene. For tre år siden opplevde han plutselig trykk i brystet, svetting, hjertebank og pustevansker mens han var på jobb.
Ambulanse ble tilkalt, og han ble fraktet til akuttmottaket med mistanke om hjerteinfarkt. Men – alle prøver og tester var normale.

Jens var fysisk frisk. Det han hadde opplevd var et panikkangstanfall – det første av mange. I årene som fulgte ble han sendt til legevakt og sykehus flere ganger.
Ingen forklarte ham hva angst var, eller hvordan det kunne behandles. Det han fikk var resept på beroligende medisiner.

Hva er egentlig panikkangst?

Panikkangst er kroppens alarmberedskap – skrudd på fullt volum – uten reell fare.
Det føles livstruende, men er i utgangspunktet ufarlig. Symptomer som hjertebank, svetting, svimmelhet og trykk i brystet oppstår plutselig, ofte uten forvarsel.

Dette er kroppens gamle overlevelsessystem i aksjon. Når hjernen tror det er fare, mobiliseres alt til kamp eller flukt. Problemet er bare at det ikke er en faktisk fare der – men en mistolkning av kroppslige signaler.

Behandling med kognitiv terapi og eksponering

Kognitiv terapi (KAT) er dokumentert som svært effektiv behandling for panikkangst.
Et sentralt verktøy i behandlingen er eksponering – å gradvis og kontrollert utsette seg for det som vekker angst.

Vi gjør det ikke for å plage oss selv, men for å skape ny læring. Vi trener på å stå i ubehaget, og lærer etter hvert at kroppen tåler det – og at det ikke er farlig.

For Jens ble fysisk anstrengelse – og høy puls – en viktig eksponeringsarena. Tidligere var han aktiv, men etter første anfall ble både joggesko og sykkel stuet bort.
Han var rett og slett redd for å trigge et nytt «hjerteinfarkt».

Bakkeløp mot angsten

Vi møttes i en bakke nær hjemmet hans. Han var både spent og engstelig. Hadde med seg beroligende medisiner «i tilfelle».

Vi startet rolig. Han kjente angsten komme – pulsen steg, brystet strammet seg. Men han ble stående. Vi pustet. Snakket. Repeterte økta.

Etter noen runder kunne han si: «Det var ubehagelig – men det gikk bra». Det er nylæring i praksis. Hjernen får en ny erfaring å jobbe med neste gang angsten melder seg.

Hoggorm og menneskelig sårbarhet

På vei tilbake fra økten, midt i solsteiken, ser vi den – en hoggorm i veikanten. Den lå der, i ro, men jeg kjente et lite støkk i kroppen. Ikke panikk, men en konkret uro. Jens merket det.

Vi lo litt – og jeg fortalte at jeg har hatt en viss uro for hoggorm i voksen alder. Kanskje fordi jeg kjenner på livets sårbarhet mer nå. Kanskje fordi jeg løper mye i skog og mark.